Talemålet kan òg variera litt mellom generasjonane. På ein del punkt vil yngre mål skilja seg ut frå det me har sett i skissa ovafor.

• Diftongen ao er ikkje like vanleg mellom dei yngre som mellom dei eldre.

• I bøyinga av hankjønnsorda kan dei yngste ha samanfall mellom det som blir kalla bøyingsklasse 1 (for eksempel hęst) og bøyingsklasse 2 (for eksempel gris) ovafor. Dei kan bøya orda hęst og gris på same måten:

  	hęst	hęstʼn	hęsta	hęstane
  	gris	grisʼn	grisa	grisane

• I bøyinga av hokjønnsorda kan dei yngste ha samanfall mellom det som blir kalla bøyingsklasse 3 (for eksempel sak) og bøyingsklasse 5 (for eksempel myr). Dei kan bøya orda sak og myr på same måten:

  	sak	sakę	saker	sakene
  	myr	myrę	myrer	myr’ne

• Dei hokjønnsorda som har e i fleirtalsendingane, kan hjå dei yngre få endinga -ene i bestemt form fleirtal. I eldre mål er endinga -ena. Dei yngre kan for eksempel seia våggene, der dei eldre seier våggena. Det same gjeld for inkjekjønnsord av typen auga og jarta. Her seier dei eldre augena i bestemt for fleirtal, mens dei yngre kan seia augene.
• Dei yngre har mindre palatalisering enn dei eldre. Dei kan for eksempel seia skogen og sakę, der dei eldre seier skojen og saę.