Arna
Ein liten grammatikk
Bøyingsverket Substantiv
Hankjønn
Det dominerande bøyingsmønstret for hankjønnsorda blir vist nedafor. Ein del ord i denne gruppa endar på –e i oppslagsforma (time), mens andre ord ikkje gjer det (hęst). Me har difor plassert e-en i ein parentes.
Det vil seia at hęst, gut og time blir bøygde slik:
På grunn av at endinga –en i hęsten og guten står etter t, blir orda i bestemt form eintal uttalte hęstʼn og gutʼn, jf. Lydmønster. Ei gruppe hankjønnsord har e i fleirtalsendingane:
Slik går m.a. sękk, sau, bękk, altså på denne måten:
Avvikande bøying frå dette i hankjønn finn ein i:
Ein del ord med stavinga –al, –ar, –el og –er følgjer første bøyingsmønstret, men dei får samandraging i fleirtal:
Hokjønn
Dei fleste sterke hokjønnsorda har dette bøyingsmønstret:
Dermed får orda ti og skål slik bøying:
Dei fleste svake hokjønnsorda har slik bøying:
Svært mange hokjønnsord følgjer eit anna mønster, som har vokalen -a i fleirtal:
Slik bøying har f.eks. myr og bygd:
Desse orda har avvikande bøying frå hovudmønstra i hokjønn:
Inkjekjønn
Inkjekjønnsorda har desse bøyingsmønstra:
Orda hus og ęple får dermed denne bøyinga:
Dette er det dominerande bøyingsmønstret for inkjekjønnsorda. Ein del ord i denne gruppa endar på –e i oppslagsforma (ęple), mens andre ikkje gjer det (hus). Me har difor plassert e-en i ein parentes. Ordet aua ’auge’ har avvikande bøying:
Palatalisering
Palatalisering kallar me det at ord som bok heiter boa, sag heiter saja, fi heiter finjen, og vegg heiter veen i bestemt form eintal. Ein k eller ein g framom endingane som blir nemnde nedafor, blir altså skifta ut med ein annan konsonant slik at k alltid blir skifta ut med , mens g blir bytt ut med etter kort vokal (jf. vegg) og med j etter lang vokal (jf. sag) og etter n (jf. fi). I substantiva skjer denne palataliseringa framom endinga i desse tilfella:
|