Harald
Noreng: Henrik Ibsens diktning
[Tilbake til oversiktsside Henrik Ibsen]
Harald
Noreng:
Men sin største skapende innsats ytet Ibsen innenfor dramaet. [innhold]
Hans første skuespill Catilina, som er skrevet i Grimstad og kom ut i 1850, er en historisk tragedie og skrevet på vekslende urimede og rimede vers. Catilina er en romersk adelsmann som vil vinne ry ved å erobre makten i Roma og gjenskape dets falne storhet. Men han felles, fordi hans brødefulle erotiske fortid innhenter ham. [innhold]
I sitt dramatiske debutarbeid opptrer Ibsen som elev av Shakespeare og Schiller. Språklig sett er han sterkt avhengig av dansk tradisjon. Dette kommer også tydelig til syne i hans annet skuespill, Kjæmpehøien, som er utarbeidet etter at dikteren hadde flyttet til Christiania i 1850. Denne gang har Ibsen valgt å skrive et vikingedrama i Adam Oehlenschlägers stil. Dramaet går i femfotede jambiske verslinjer, med og uten rim, og der er innlagte kvad med allittererende rim som i norrøn poesi. I dette vesle og forholdsvis upersonlige stykket er konfliktløsningen idylliserende. [innhold]
I 1851 dro Ibsen fra Christiania til Bergen, der han i seks år var knyttet til Ole Bulls norske teater som kunstnerisk leder. I løpet av denne tiden skrev han fire nye skuespill. Sancthansnatten som ble til i 1852, er en romantisk komedie med sterke minnelser om Shakespeares A Midsummernight's Dream. Den foregår i Telemark i dikterens samtid og framstiller en konflikt mellom ekte erotisk kjærlighet og kjærlighet til jordisk rikdom. Prosadialogen i dette skuespillet avløses i noen scener av versifiserte partier og sanger, på en måte som tjener til å kaste mer lys over temaet. [innhold]
Med Fru Inger til Østeraad som er forfattet i 1854, vendte dikteren tilbake til norsk historie. Verket har til hovedfigur en høyættet kvinne som stiller seg som mål å gjenreise sitt lands frihet og ære. Men utgangen blir dypt tragisk. Katastrofen utløses av en hemmelig kjærlighetshistorie fra hennes ungdom som blir rullet opp og rammer henne med knusende styrke. Stoffet til dette verket hadde Ibsen funnet i historiske skrifter. Det finnes tydelige spor etter Scribes innviklede intrigeteknikk i dramaet. Men alt i alt må det karakteriseres som det dypest personlige og sterkest virkende arbeid Ibsen inntil da hadde skapt. [innhold]
Allerede neste år fullførte dikteren et nytt historisk drama. Det fikk navnet Gildet paa Solhoug og utspilles i adelig miljø i norsk seinmiddelalder. Dramaet er skrevet i prosa som svært ofte glir over i rimede knittelvers, og med innlagte dikt i folkevisestil. Gildet paa Solhoug er et lyrisk kjærlighetsdrama som ender i harmoni, men med typt tragiske undertoner. Her som så ofte ellers hos Ibsen eksisterer der en sterk spenning mellom den sanne og selvoppofrende erotiske kjærlighet og den egoistiske kjærlighet til rikdom og makt. [innhold]
Beslektet tematikk kan tydelig fornemmes i Olaf Liljekrans, som ble til i 1856, og som er lagt til samme historiske tidsrom som Gildet paa Solhoug. Den dramatiske handlingen rommer sterke innslag fra norske folkeviser og sagn som Ibsen i denne tid studerte flittig. Men der fins også tydelige nedslag fra Holbergs komediediktning både i emnevalg og personkonstellasjon. Også i dette dramaet går dialogen i prosa, som brytes av flere innlagte sanger og versifiserte passasjer i knittelvers. [innhold]
I 1857 ble Henrik Ibsen knyttet til Kristiania norske teater som sjef. I denne sin annen Kristiania-periode utgav han i 1858 tragedien Hærmændene paa Helgeland, som handler om kjærlighet og kjærlighetssvik. I mangt og mye bygger den på Ibsens lesning av gamle islandske sagaer, i C.C. Rafns og N.M. Petersens danske oversettelser. Stykket er diktet i prosa, med mange innslag av sagastil i dialogen, særlig i form av inversjoner i ordstillingen sammen med allitterasjoner. Stykket rommer også innlagte kvad i norrøn stil. [innhold]
Ibsen opplevde mange personlige vanskeligheter i tiden like før og etter 1860. Hans neste store dramatiske arbeid, Kjærlighedens Komedie, kom ut først i 1862. Skuespillet er diktet i formfullendte og rimede jambiske verslinjer med fem føtter, og utspilles i en villahave på Oslo vestkant i dikterens samtid. Poesien i sommernattsscenene rommer svak gjenklang av Shakespeares lyriske komedier. Men temaet, med sin resignerte erkjennelse av den uoverstigelige kløft mellom ideal og virkelighet, kan også være inspirert av Alfred de Mussets On ne badine pas avec l'amour, som teatersjef Ibsen litt tidligere hadde latt oppføre. [innhold]
I 1863 utkom Kongsemnerne, som i det vesentligste er holdt i prosa, men rommer innslag av dikt og en satirisk passasje i bunden og rimet form. Kongesagaene, og ikke minst P. A. Munchs behandling av dem i Det norske Folks Historie, er Ibsens viktigste stoffkilde. Handlingen i dramaet konsentrerer seg om maktkampen mellom kong Håkon Håkonssøn, Skule Jarl og biskop Nikolas Arnesøn. Særlig i framstillingen av Skules opprør og fall har Ibsen demonstrert sterke anlegg for tragisk menneskeskildring. Kjærlighetssvik, forårsaket av maktbegjær, utgjør også her et av grunnmotivene. [innhold]
Midt under den dansk-tyske krig i 1864 reiste Ibsen fra Norge til Italia. I flere dikt egget han sine landsmenn til å hjelpe danskene, og hånte dem da de sviktet. Og i sine tre følgende dramaer svinger han på ulike måter pisken over nordmennene. Brand, et versdrama som kom ut i 1866, rommer avsnitt med besk satire over den norske embetsstand, makthaverne i landet. Men hovedfiguren, som har mot og kompromissløs vilje til å ofre alt for det ideal han har viet sitt liv til, blir en tragisk helt. I undergangens øyeblikk går det opp for ham at han også selv bærer skyld for at han dør isolert, og som taper. [innhold]
Ibsens versekunst i Brand bærer vitnesbyrd om at han har gått i skole hos de danske romantikere og satirikere Fr. Paludan-Müller og J.L. Heiberg. De samme to diktere har også hatt noe å si for den ytre utforming av Ibsens neste verk - nasjonaldramaet Peer Gynt fra 1867. Men her kommer også innflytelsen fra Adam Oehlenschläger, og fra Goethe og Dante, flere steder tydelig for dagen. Enda mer enn i Brand gjør Ibsen her bruk av norsk nasjonalt stoff, både av rent språklig og folkloristisk karakter. Og tematisk blir hovedfiguren Peer Gynt prototypen på en nordmann, slik Ibsen oppfattet sin nasjon i tiden under og like etter krigen mellom Danmark og de to tyske stormakter. Verket er blitt en tragikomedie om et menneske som kjenner seg kallet til storhet, men stadig svikter og går utenom krav og vanskeligheter. Men sammen med den individuelle og nasjonale satire møter vi i Peer Gynt også Ibsens bitende kritikk av hele den moderne samtidskultur. I dikterens øyne jaget tidens mennesker etter falske, uegentlige verdier. [innhold]
Peer Gynt er det siste drama Ibsen skrev i bunden form. Hans neste skuespill, De unges Forbund fra 1869, ble til i Dresden. Det rommer lite poesi, men til gjengjeld utmerker det seg ved en levende, treffsikker og humoristisk replikkføring av muntlig og realistisk karakter. Hovedfiguren, overrettssakfører Stensgaard, er framstilt som en karrierebesatt og vinglete, prinsippløs politiker. Han er åndelig beslektet med mange av hovedfigurene i Ludvig Holbergs rike galleri av komiske karaktertyper, og Ibsen lar latteren skylle i rikt monn både over Stensgaard og mange av de andre skarpt karakteriserte komediefigurer som omgir ham. [innhold]
I 1871 offentliggjorde Ibsen et kresent utvalg Digte. De framstod i den nye ortografiske språkform som han hadde valgt å følge etter rettskrivningsmøtet i Stockholm i 1869. Men noe nytt drama fra Ibsens hånd kom ikke ut før i 1873. Det var dobbeltskuespillet Kejser og galilæer, som Ibsen hadde bakset med i lang tid, og som han seinere betraktet som sitt hovedverk. Dette kjempeverket er diktet i prosa, men med enkelte innfelte små dikt eller sanger. Kejser og galilæer ble Ibsens siste historiske drama. Hovedfiguren, Julian Apostata, er den siste tragiske helt, i klassisk forstand, innenfor Ibsens persongalleri. Julian er arving til keisertronen og oppdradd som kristen. Men han blir intenst frastøtt av alt hykleriet og all grusomheten som skjuler seg bak kristendommens maske ved keiserhoffet. Da han så selv vinner makten, stiller han seg det svimlende mål å gjenreise den gamle hedenske greske kultur med sin dyrkelse av frihet, skjønnhet og sannhet. Men keiser Julian mislykkes i sin kamp. Før han stuper, har han måttet erkjenne at Jesus, galileeren, har seiret over ham. [innhold]
De 14 Ibsen-skuespill som hittil er omtalt, sokner til en romantisk tradisjon i nordisk litteratur. Et flertall av dem er diktet i bunden form, eller rommer innslag av sanger og dikt. Handlingen som ofte topper seg i heftige dialoger eller sterke opptrinn, foregår i de fleste tilfelle i svunnen tid. Både hva tid og sted for begivenhetene angår, viser mange av verkene sterk spredning og kan kalles ekstensjonsdramatikk. Sine emner har dikteren funnet i antikk historie, i norrøne sagaer eller i sagn og folkeviser fra nordisk middelalder. De av dramaene som er knyttet til dikterens egen samtid, foregår som oftest i lokaliteter med lyrisk-romantisk eller eksotisk preg. De unges Forbund danner et unntak, i og med at stykket utspilles i et ganske realistisk tegnet herregårdsmiljø nær en kjøpstad i det sydlige Norge. De betydeligste av disse skuespillene er dramaer om store førerpersonligheter - noen av dem med negativt fortegn. De historiske dramaene i 1850-årene og seinere foregår i et aristokratisk, adelig eller fyrstelig miljø. I nåtidsdramatikken i 1860-årene har Ibsen flyttet handlingen over i høyere borgerlige kretser, dominert av embetsmenn og rikere forretningsmenn, slik som i Kjærlighedens Komedie. Bøndene gjør seg ikke sterkt gjeldende i disse dramaene. Presten Brands tragedie er riktignok henlagt til et tilbakestående bondesamfunn i Vest-Norge. I Peer Gynt begynner og slutter handlingen i østnorsk bondemiljø, og i De unges Forbund utgjør gårdbruker Anders Lundestad en viktig figur innenfor persongalleriets øvre mellomsjikt. Men ellers eksisterer bøndene mest som en grå almue i Ibsens verden. Landets store underklasse er i denne del av samtidsdramatikken representert ved enkelte husmanns- og tjenestefolk som befinner seg helt i utkanten av sceneriet. - Alt dette har også vært med på å prege språkformen i disse skuespillene. [innhold]
I 1874 utgav Ibsen sitt ungdomsdrama Fru Inger til Østeraad i ny og modernisert språkdrakt - denne gangen under tittelen Fru Inger til Østråt. I 1875 fulgte en revidert utgave av Catilina etter. Men så kommer der et stort oppbrudd i hans diktning. Ibsen, som fram til 1891 for det meste bodde i Italia og Tyskland, vender for godt historien ryggen og flytter lesere og tilskuere med seg inn i en urban, borgerlig verden i samtidens Norge. Også representanter for lavere samfunnssjikt kommer stundom til orde i den følgende delen av hans diktning. [innhold]
I de 12 skuespillene som Ibsen utgav i årene 1877-1899 og som kan kalles konsentrasjonsdramaer, samler han som regel færre mennesker på scenen enn før. Handlingen er gjennomgående mindre preget av sterke og livlige opptrinn enn i de foregående verkene. Alle 12 dramaer er forfattet på prosa, og de er blottet for versifiserte innslag, bortsett fra et trelinjers dikt i det aller siste. Samtidig blir dialogen mer dempet og stillferdig. De lange monologer med sitt deklamatoriske preg er forsvunnet. Særlig gjennom syntaksen gjør Ibsen språket mer muntlig og realistisk. I denne perioden utvikler han sin spesielle dramatiske teknikk mot større høyder. Den går ut på å rulle opp fortiden som kan romme hemmelige eller glemte brott og feiltrinn. Når denne avdekkingen er fullført gjennom fredelige, men inntrengende samtaler, kan katastrofen plutselig treffe menneskene med ødeleggelsens styrke. På mange måter er grunnmotivene i dramaene de samme som tidligere. I sin streben mot selvrealisering og lykke kan menneskene ha begått skjebnesvangre feil eller foretatt ulykksalige valg som de i siste omgang må betale dyrt for. [innhold]
Samfundets støtter, som kom i 1877, var for en del inspirert av Bjørnsons En fallit fra 1875. Også Ibsens stykke handler om skummel forretningsmoral. Hovedfiguren, konsul Carsten Bernick, tvinges til å ta et pinlig oppgjør for noen lyssky transaksjoner han har gjort seg skyldig i langt tilbake i tiden. Men denne gang harmoniserer Ibsen motsetningene, og katastrofe avverges. To år seinere, i 1879, utgav Ibsen Et dukkehjem. Her er dikterens nye prosadialog blitt beriket med en poetisk symbolikk som gir handlingen større perspektiv. Opprullingen av fortiden viser at Nora i sin tid har begått et lite falskneri for å redde sin manns liv. Denne gang forfølger Ibsen virkningene av fortidens "misgrep" lenger. Den handling som var Noras stolthet, fører til skipbrudd for hennes ekteskap med banksjef Torvald Helmer. Nora får plutselig se sin mann som en feig egoist. [innhold]
I 1881 sendte Ibsen ut Gengangere. Et familjedrama i tre akter, som professor P.O. Schjøtt straks karakteriserte som en fornyelse av den greske skjebnetragedie. På det tidspunkt da den vonde fortid er blitt fullstendig avdekket gjennom en sammenhengende rekke av samtaler i fru Helene Alvings dagligstue, faller dens onde følger med knusende vekt over Osvalds hode. Hans nedarvede syfilis rammer hans forstand, og egentlig må han bøte for morens synd da hun giftet seg for penger og ikke av kjærlighet. Ved teppefall må fru Alving ta stilling til om hun skal oppfylle sitt løfte og gi sin sønn de dødbringende morfinpillene han har skaffet seg for å ende et utålelig liv. - Språklig og stilistisk sett er Gengangere et fint nyansert verk. Hver av personene har sin egen karakteristiske og karakteriserende diksjon. Ibsen anvender samtidig språket til å antyde den sosiale og kulturelle kløft som danner noe av bakgrunnen for handlingen. [innhold]
En folkefiende, som ble offentliggjort allerede i 1882, var Ibsens reaksjon på den trangsynte og hysteriske reaksjon som de fleste kritikere hadde møtt Gengangere med. Doktor Tomas Stockmann, som på en så modig og kampglad måte slåss for å få renset sin hjembys bade- og drikkevann, er en moderne heroisk skikkelse, og bærer av Ibsens syn på dikterens oppgave i samtiden. En folkefiende har lite av den språklige poesi som særpreger flere av Ibsens øvrige dramaer i samme tidsrom. Men både dr. Stockmanns lange monologer og dialogen i mange scener utmerker seg ved en stilistisk friskhet og festivitas som ellers er uovertruffen i hele denne delen av Ibsens forfatterskap. [innhold]
Med Vildanden i 1884 vendte Ibsen tilbake til sin analytiske og tilbakeskuende dramateknikk og skapte et nytt storverk. Her er det språklige register finere og rikere enn i noe arbeid han hittil hadde fullført - på prosa. Stykket dreier seg om menneskets evne og vilje til å se virkeligheten i øynene. I sjelden grad har det lykkes Ibsen å variere og modulere språkføringen slik at den både tjener til å karakterisere og avsløre alle hovedpersonene enkeltvis og til å trekke opp de sosiale grenselinjene som har skapt forutsetningene for den tragiske handlingsgang. Ett enkelt ord, sammenhengen det anvendes i, og måten det uttales på kan ha en fint uttenkt funksjon. Den dramatiske teknikk minner om den som er påvist for Gengangeres vedkommende. På det tidspunkt da hele den betente fortid ligger blottlagt, inntrer plutselig katastrofen, og vesle Hedvig må bøte med livet for andres feiltrinn. [innhold]
Også i Rosmersholm, som kom i 1886, tjener Ibsens avdekningsteknikk til å klarlegge gamle skjulte motiver for holdninger og handlinger med skjebnesvangre følger. I virkeligheten er dramaet en lyrisk tragedie, ikke minst takket være språkformen. Viktige ord med symbolmettet klang, som hvide hester, gjentas som omkved i dialogene og danner et fint forgrenet meningsmønster i verket. Ikke bare beskriver og antyder ordene ytre og indre realiteter, men de formelig skyver handlingsprosessen framover. Etter at Rebekka West er blitt presset til å tilstå at hun har drevet den ulykkelige Beate Rosmer i møllefossen, suggererer Johannes Rosmers ord Rebekka til å følge Beates eksempel for å sone brøden. Til slutt føyes ordene sammen til ritual. Rebekka og Rosmer vier seg til hverandre og går i døden sammen. De ofrer sine liv for å bringe regnskapet med Beate i balanse. [innhold]
Fruen fra havet, som Ibsen utgav i 1888, handler om Ellida Wangel, som ikke er i stand til å leve sammen med sin mann dr. Wangel som hans hustru. Gamle, og innbilt forpliktende bånd blir blottlagt som motivering, og gjennom en formelig psykoanalytisk behandling blir Ellida fri. Skuespillet er et av de få Ibsen-verk som ender i harmoni. Dramaet rommer mindre språklig poesi enn de to foregående. Men til gjengjeld har Ibsen, spesielt gjennom noen av bifigurenes ordvalg og språkføring, tilført dramaet elementer av godmodig komikk. [innhold]
I likhet med de tre foregående stykkene har også Hedda Gabler (1890) en kvinnelig hovedfigur. Den stolte og ærgjerrige generaldatter Hedda er blitt gift med det litt komiske professoremnet Jørgen Tesman, og er havnet i en triviell, noe småborgerlig tilværelse. I sine drømmer og aspirasjoner strekker Hedda seg mot en høyere sfære. Hennes skjønnhetslengsel kommer til orde i nøkkelbegreper som "vinløv i håret" og beslektede uttrykk med lange røtter bakover i Ibsens dramaer. Også i dette tilfellet blir utgangen tragisk. Da Hedda blir avslørt som medskyldig i Ejlert Løvborgs død, og risikerer å bli underlagt assessor Bracks vilje, tar hun sitt eget liv. På den måten unngår hun å bli skandalisert. Men samtidig soner hun for at hun drev Ejlert Løvborg i døden. [innhold]
Henrik Ibsens fire siste dramaer har til hovedfigurer mannspersoner som har strebet etter makt, rikdom, ry. Men på forskjellig vis har de sviktet eller forsømt de kvinner som de deler livet med. I Bygmester Solness (1892) lever tittelskikkelsen i et disharmonisk ekteskap med fru Aline. Lille Eyolf (1894) skildrer eiendomsbesitteren og litteraten Alfred Allmers, som har trukket seg helt tilbake fra sin sensuelle hustru Rita og heller ikke ofrer sin vanføre sønn Eyolf omtanke nok. Allmers har villet vie alle sine krefter til sitt eget forfatterskap. [innhold]
I John Gabriel Borkman (1896) er tittelfiguren blitt fullstendig isolert fra fru Gunhild etter at han ble dømt til fengselsstraff for pengesvindel da han var banksjef. I disse tre skuespillene har alle de mannlige hovedskikkelsene giftet seg til rikdom, og måttet betale med savnet av livslykke. Ibsens dramatiske epilog, Når vi døde vågner fra 1899, framstiller den berømte billedhogger professor Arnold Rubek, som vantrives stort i et konvensjonelt ekteskap med sin enkle hustru Maja. [innhold]
Et fellestrekk ved Ibsens fire dramaer fra 1890-årene er at de mannlige hovedskikkelsene konfronteres med kvinner som de har møtt langt tidligere, og har kommet til å bety mye for. I samtalene mellom Solness og Hilde, Allmers og Asta, Borkman og Ella Renthejm og sist mellom Rubek og Irene blir ordene gjennom de rytmer og sekvenser de bygges inn i, stundevis løftet opp i en sfære av lyrisk kjærlighetspoesi. Bestemte gloser, bilder og symboler fra den aristokratiske, idealistiske og religiøse sfære som Ibsen hadde anvendt i sin diktning i 1850- og 1860-årene, dukker nå opp igjen, etter at de har levd under jorden i tiden etter 1873 og fram mot 1890. Men også i dette avsluttende tidsrommet av det store forfatterskapet blir noen av bifigurene målbærere av ord og bøyningsformer med mer radikal og folkelig klang. Dessuten anvender Ibsen i noen tilfelle talen til å antyde skillelinjer mellom forskjellige generasjoner. De eldres språkbruk er som regel konservativ, mens de unge i noen tilfelle representerer en viss vilje til fornyelse. [innhold]
Språklig sett er avstanden stor mellom Ibsens debutdrama Catilina fra 1850 og hans epilog Når vi døde vågner fra 1899. Men tematisk sett er slektskapet påfallende. Ibsens diktning er fra begynnelse til slutt preget av en sterk individualisme. Det enkeltmenneske som han stiller i fokus, setter seg ærgjerrige mål og higer mot makt, rikdom, berømmelse. Både i Catilina og Når vi døde vågner har Ibsen plassert den mannlige hovedskikkelse mellom to kvinner. Den ene lever han i ekteskap med, den andre representerer hans intense erotiske lykkedrøm. Ibsens kretsing om de samme enkeltmenneskelige grunntemaer, hans gjennomtrengende psykologi og hans skarpe samfunnsanalyse har gjort ham til den fremste dramatiker innenfor den borgerlige kultur i det 19. århundre. Men både Catilina og Rubek, og mange av Ibsens hovedskikkelser for øvrig, har krenket eller skadet andre enkeltmennesker når de har villet tilfredsstille egne livsbehov eller kjempet mot høye mål. Derfor kjenner de ofte samvittighetens kvaler og må gjennomgå smertelige selvoppgjør. Dette kan sees som uttrykk for at Ibsens diktning også har kristen bakgrunn. Hans kretsing om begreper som brøde og soning peker i samme retning. [innhold]