MOT EN DIGITALISERT VERDEN

OM EN AMERIKANSK KONFERANSE OG DATAMASKINEN SOM "ALLMEDIUM"

Gunnar Liestøl


SEYBOLD SEMINARS: DIGITAL WORLD, 26.-28. JUNI 1990

Seybold Publishing and Seminars ledes av Jonathan Seybold, og er en bedrift som lever av å tilby informasjonsutveksling mellom produsent og bruker i databransjen, spesielt forbrukerveiledning innen Desktop Publishing. Med sommerens førstegangs-arrangementet av "Digital World" er ambisjonene åpenbart å etablere en tilsvarende posisjon innen det raskt voksende feltet "multimedia". Multimedia er i dag på vei til å bli "big business": omsetningen globalt hevdes å nå over 2,5 milliarder kroner for 1990 og forventes økt til 100 milliarder innen 1994! (I tråd med denne gullkantede og suksessrike fremtid var konferansen lagt til The Beverly Hilton Hotel på Santa Monica Boulevard i Beverly Hills. Noen filmstjerner så vi ikke, men et par datastjerner, en del glitter og store temperaturforskjeller kunne Seybold by på: Under oppholdet noterte man "all time high" varmerekord i Los Angeles - over 45 grader celsius. Med tilsvarende nedkjøling innendørs ble det også rekord i strømforbruket.)
Som mange vet, og har erfart, dekker "multimedia" et mangfoldig og differensiert område. Foruten selve termen er kanskje det faktum at det representerer noe "nytt" i den informasjonsteknologiske utvikling, den mest samlende egenskap. Jonathan Seybold prøvde med sin konferanse å samle teknologiene og aktivitetene under en fellesnevner: digitalisering. I premisset til "Digital World" heter det:

We are rapidly moving toward a world in which most information and entertainment will be prepared and delivered in digital form. We are already most of the way there with text and sound. Drawings, illustrations, still images and threedimensional graphics are moving in the same direction. Motion images are next. This changes everything. Everyone involved in computers, publishing, education, broadcasting, entertainment and telecommunications will be affected. And what each of us does (or does not do) will affect all the others.

Ser en bort fra det faktum at Seybold med denne presentasjonen skal drive butikk og selge en konferanse, er likevel vinklingen både relevant og interessant. Digitalisering, forstått som elektriske av/på impulser, "binary digits" - nuller og ett-tall i nervesystemet på en hvilken som helst datamaskin, er det minste felles mål for oppbevaring og overføring av de fleste elementene innen dagens, og den nære fremtids multimedia-produkter. Men selv om de digitale størrelsene utgjør fellesegenskapen på det partikulære nivå betyr ikke det at man utfra en slik tilnærming kan skape orden i mangfoldet innen multimedia generelt. Digitalisering er formen som muliggjør integrasjon og umiddelbar innhenting og presentasjon av forskjellige informasjons- og medieelementer, men sier lite om alle de forskjellige felter i samfunnslivet hvor denne informasjonsteknologien kan skape forbedringer, forandringer og kanskje forverringer - alt etter hvem som bedømmer og bestemmer. Vanskelighetene med å forholde seg til et slikt heterogent felt var fremtredende gjennom hele konferansen. Innleggene overlappet hverandre i stor utstrekning. Men dette er etableringsproblemer som arrangørene etterhvert nok vil overvinne.
Jonathan Seybold delte sin digitale verden inn i tre tema, en for hver dag: "Gating Technologies", "Gating Markets" og "Applications". Under hvert tema var det rundt femten foredragsholdere fordelt på emner som: utdannelse, publisering, forretningsanvendelse, digital video, underholdning, eiendomsrett etc. Seybold selv introduserte foran hvert emne og hver taler. Ved endt innlegg konfronterte han som regel foredragsholderen med relevante spørsmål og problemstillinger. I det hele fungerte Seybold i denne rollen som bindeledd mellom de mange temaer og talere, og lyktes til en viss grad å skape sammenheng og orden. I det følgende skal jeg kommentere noen få av foredragsholderne.
Science-fiction forfatteren Douglas Adams (bl.a. The Hitchhiker's Guide to the Galaxy) var i kraft av forfatter med synspunkter på fremtiden, invitert til å innlede. Som i bøkene formulerte Adams seg vittig og springende. Han snakket uten manus og forsøkte å skissere noen perspektiver på den informasjonsteknologiske situasjonen vi står overfor. Adams' foredrag kunne, i hvertfall i første halvdel, betraktes som ironisering overfor en teknologifrelst forsamling: Uten andre hjelpemidler enn sin egen stemme fremførte han, ved hjelp av digresjoner, impulser, brudd, anekdoter, humor og metaforer, en rikdom og variasjon i måten å formidle informasjon på, som kan konkurrere med de mest fancy multimediaeffekter. Det var som om han prøvde å vise at ingen elektronisk teknologi, uansett hvor avansert, kan overgå menneskets mest fundamentale informasjonsteknologi: språket. Dessverre gikk det ikke i lengden, den ene digresjonen tok den andre og til slutt kjempet han med en detaljert fortelling om kakaduenes problematiske forplantningsprosess på New Zealand - med andre ord ganske langt fra utgangspunkt og emne. Adams ble fanget i sitt eget nett, og det var fristende å karakterisere hans situasjon med det velkjente: "lost in hyperspace". Forskjellen på ny og gammel teknologi er kanskje ikke så stor.
Steve Jobs er dataverdenens versjon av den amerikanske gründerhelten. Som 21-åring grunnla han i 1976 Apple, han ledet utviklingen av Macintosh og i 1985 startet han NeXT, Inc. Selv om forventningene automatisk var skrudd litt opp, skuffet ikke Jobs. I et dynamisk foredrag gikk han ut mot tre myter: 1) Kollisjonen mellom forbrukerteknologi og profesjonell datateknologi vil ikke komme med det første. Det vil alltid finnes et sjikt av kunder som er villig til å betale mye for kraftige arbeidsstasjoner. 2) Det er ikke absolutt nødvendig å nå fram til former for sanntids-kommunikasjon. Meldingsformidling med utvidete muligheter vil gjøre nytten. 3) Lagringskapasitet og distribusjon er ikke de viktigste hindringer. Derimot er det et problem med standarder for hvordan digitale data kan representeres. Videre proklamerte han sin tro på at nå, etter ti år med desktop publishing, er turen kommet til "desktop video". Han viste i den sammenheng tre kortfilmer (35 mm) som var 100% edb-genererte, produsert av selskapet Pixar, hvor Jobs er medeier. Filmene var imponerende i gjengivelse - så lenge det gjaldt ting, ikke-organiske objekter. En av filmene skildret et spedbarns tyranniske behandling av sine leker, trekkoppbiler, dukker, tinnsoldater etc. Bevegelse, muskulatur og stofflighet i babykroppen var gjennomført urealistisk og kunstig, og ville neppe vinne anerkjennelse på det mest elementære anatomikurs. En ting er å skape realistisk gjengivelse av objekter som kan konstrueres utfra enkle geometriske figurer, men menneskekroppen og dens komplekse nyanser og betydninger, er av en helt annen vanskelighetsgrad. Han har sikkert rett i at bevegelig dataanimasjon er på full fart inn som element i datamaskinmediet, men det er nok langt igjen til vi får spillefilmer laget på denne måten. På tross av sin interesse for og satsning på video (f.eks. video E-mail), hadde Jobs lite til overs for Intel og IBMs DVI-teknologi (Digital Video Interactive): "... it will crash and burn".
Hvis Steve Jobs er databransjens "wonderboy" er Ted Nelson dens "enfant terrible". Theodor Holm Nelson, med norsk stamtavle, er en av edb-historiens virkelige visjonære. Han er ansvarlig for neologismene "hypertekst" og "hypermedia". Tidlig på 60-tallet begynte Nelson det legendariske Xanadu-prosjektet, et gigantisk datanettverk som i global målestokk skal knytte alle tekst/medieprodusenter og brukere sammen etter hypertekstprinsipper: "... Digital World means everything being available". Også Nelson var overbevist om at allmenn utbredelse av desktop video var nær forestående, og ønsket: "... Scratch anyone and you'll find a moviemaker". "Xanadu" har vært på trappene i årevis, og er ifølge Nelson klar for salg om kort tid. Ted Nelson bærer tydelig preg av sin egen posisjon i utviklingen. Han la stadig vekt på hvor populært hypertekst/-media har blitt i løpet av de siste par-tre årene, mens han selv ble betraktet som spedalsk når han begynte å snakke om dette for tretti år siden. (I forbindelse med problemet om fordømmelse og anerkjennelse sammenliknet Nelson seg med Orson Welles. Welles-identifikasjonen er interessant når en minnes at Charles Foster Kane, i en av Welles' få fullførte filmer - "Citizen Kane", heller aldri får bygget ferdig sitt gigantiske slott med navn "Xanadu". Ei heller fullførte Coleridge sitt dikt "Kubla Kahn", der Nelson har hentet "Xanadu"-navnet fra.) Realistisk eller ikke, Ted Nelson har vært en sentral drivkraft og forutsetning for den eksplosjonsartede fremveksten vi nå opplever på den datamaskindominerte delen av medieutviklingen. Dessuten var han et kontroversielt og forfriskende innslag i en ellers "business"-orientert forsamling.
Midt i alle fremtidsvyene og datadiggingen ble det et kort møte med virkeligheten i Helen Kellys innlegg om anvendelsen av multimedia i barne/ungdomsskole i en spanskdominert bydel av Los Angeles. I farten var det nok ikke så mange som hadde tenkt på at det faktisk trengs ganske mange stikkontakter i et klasserom når en vil anvende multimedia. Det holdt ikke med bare én. Av hensyn til tyveri må også dørene ha stålbeslag. Dette er nødvendige basisinvesteringer i tillegg til selve utstyrsinnkjøpet og kompetanseoppbyggingen. Forøvrig kunne Kelly melde om usedvanlig interesse og gode pedagogiske resultater blant ungdom som ikke akkurat kom fra en resurssterk bakgrunn.
Ellers presenterte musikkprofessoren Robert Winter - mannen bak den interaktive CD-ROM/HyperCard versjonen av Beethovens 9. symfoni - sitt siste produkt: Stravinskys "Vårofferet".
Bob Abel har tidligere laget en multimediaversjon av materiale omkring Picassos "Guernica". Nå viste han sin nye produksjon, en hypermedia-pakke omkring Tennysons dikt "Ulysses". Både Winters og Abels arbeider er epokegjørende og vil være viktige forlegg og eksempler for fremtidig satsning innen multimedia og undervisning, også for norske miljøer.
Blant de mange andre synspunkter og produkter som ble presentert er det en foredragsholder til som kan nevnes. Max Withby fra BBCs avdeling for multimedia viste deler av en 50 min. dokumentarfilm, "Hyperland", skrevet av Douglas Adams. Den gir en underholdende og interessant fremstilling av hypermedienes fortid, nåtid og fremtid. I programmet får nordmannen Hans Peter Brøndmo ved The Media Lab, MIT en sentral posisjon. Med utviklingen av "micons" - movie icons, har han skapt en måte å representere videosekvenser på som er noe mer enn tekst, symbol og bilde. La oss håpe NRK kjøper inn programmet.
Konferansen som helhet var givende og spesielt er Seybolds vinkling på digitalisering fruktbar. Men den datateknologiske utviklingen trenger innspill og synspunkter fra flere eksterne kilder enn bare science-fiction forfattere. Datamaskinen har forlengst vokst ut av hendene på teknologer og informatikere, den er i ferd med å bli en betingelse for forskning og utdannelse innen alle fagdisipliner. Derfor er det viktig at humanister og samfunnsvitere også tar dette nye mediet alvorlig.
Datamaskinen har gjennomgått en radikal utvikling: Den begynte som en stor regnemaskin bare i stand til å behandle tall. Etterhvert kom tekstbehandling som nå er iferd med å konkurrere ut skrivemaskinen. Grafikk og andre enkle illustrasjoner er forlengst en selvfølge på PC'er og Mac. Foto er på vei inn, og bruk av video vil om ikke lenge bli mulig i større utstrekning. Samtidig fungerer ikke datamaskiner lenger bare i isolerte miljøer, de knyttes sammen i nettverk og konkurrerer med både post og telefon. Datamaskinen som et digitalt medium er ganske enkelt i stand til å formidle alle de tradisjonelle medier, om enn i en annen institusjonell sammenheng, - den er et metamedium, men har likevel sin funksjon "ved siden av" tradisjonelle massemedier. Datamaskinen er blitt et medium som i seg samler de andre formidlingsmåter, den er et allment medium - et "allmedium". Allment, både fordi den har overtatt egenskaper fra "alle" de tradisjonelle mediene, men også fordi den om ikke lenge kan bli allment utbredt. I tillegg bringer den med seg en rekke egenskaper som er spesifikke for edb-teknologien.

Gunnar Liestøl er magister i litteraturvitenskap, og for tiden NAVF-stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.