Edb-seksjonen ved HF-fakultetet ved Universitetet i Bergen hadde i to måneder ifjor besøk av en gjesteforsker fra University of Massachusetts i Boston, Carla Meskill, som også tidligere har vært i Bergen og ledet en workshop i interaktiv video (se HD nr. 3-88).
Denne gang bistod Meskill Spanskavdelingen ved Romansk institutt med assistanse i et prosjekt for spanskinnlæring, hun holdt et dagsseminar i interaktiv video på HF og hadde også en god del kontakt med medarbeidere ved NAVFs edb-senter for humanistisk forskning. Undertegnede fikk anledning til å se diverse programmer for interaktiv video som hun hadde medbragt fra Boston. I det følgende skal det gis en beskrivelse av disse.
Carla Meskill har som sitt hovedvirke å innføre fremtidige lærere i bruk av undervisningsteknologi, og de fleste av oppleggene var prøveprosjekter hun og studentene hadde laget i løpet av et begrenset tidsrom. Programmeringen var foretatt med Quest.
Det første programmet jeg fikk se het English Conversation Strategies. Opplegget var rettet mot innlæring av uttrykksmåter for å unnskylde seg og å uttrykke skuffelse, vel å merke på en høflig måte. En episode viste en ung dame som nettopp hadde kjøpt seg en ny bluse, og venninnen som ikke likte den, demonstrerte forskjellige måter å uttrykke dette på. En annen sekvens var om en kokke som stod og nynnet Volare mens hun tilsmakte spaghettisausen. Hotellvertinnen kom inn og fikk smake, men likte den ikke, og skulle så uttrykke dette på en skånsom måte. Den tredje sekvensen var om en mannlig sekretær som ikke hadde gjort skikkelig skrivearbeide og den kvinnelige sjefens misbilligelse med dette.
Lengden på de tre filmsekvensene var på få minutter til sammen, og innspillingen av videoen hadde ikke krevd mer enn tre timer. I tillegg til aktørenes replikker kunne man få setningene skrevet ut på skjermen, og en stemme (som ikke hørte til aktørene) leste dem opp samtidig som vi så dem skrevet på skjermen. Det var også lagt inn noen grammatikkøvelser.
Det var flere innfallsvinkler til videoen, enten å se demonstrasjon av situasjonene med forskjellige reaksjonsmønstre (text/tutorial), eller å straks praktisere selv. De valgene studenten foretok ble gjentatt av en stemme. Via den skriftlige teksten var det også mulig å foreta valg av uthevede replikker og få dem uttalt.
Jeg likte umiddelbart opplegget, det belyste på en utmerket måte hvor mye språklig aktivitet det er mulig å trekke ut av bare få videosekvenser. Meskill kunne opplyse at det var ønsker om å fortsette arbeidet, men at de manglet midler.
Dette var et prøveprosjekt tilrettelagt for barn under skolealder som skulle innøve ordforråd. Det var i opplegget bare lagt inn fem gloser som skulle læres, nemlig navnet på fem forskjellige frukter. Innfallsvinklene var to: Enten via en farvesprakende tegning eller via et fotografi av et fruktfat hvor barna skulle trykke på den ønskede frukten. Responsen var en videosekvens hvor et barn presenterte seg og benyttet glosen i forskjellige korte setninger. Det var 5 forskjellige barn som snakket, men lydkvaliteten var ikke god, delvis pga. ungenes manglende tenner. Ved å trykke på et ikon kunne elevene få en muntlig engelsk oversettelse av enkelte av replikkene.
Ressursene hadde vært knappe, så det var ikke lagt inn noen repeteringsmulighet til å høre replikkene om igjen. Siden uttalen var såvidt utydelig og det ikke var mulig å få oversatt hver enkelt replikk, var det irriterende (i hvert fall for en språkstudent) ikke å kunne tolke alt lydmaterialet som var innlagt, selv om de fem glosene kom greit nok frem.
Med videomateriale fra en eksisterende plate viste dette programmet hvordan man kan utnytte utvalgte deler av en plate til innøving av bestemte strukturer. Denne gang gjaldt det å innøve idiomatiske uttrykk hvor verbet "turn" inngikk, f.eks. "take turns", "My turn!", "turn over/around/inside out".
Meskill hadde også med en fransk plate fra The Project for International Communication Studies (PICS) i Iowa. Vi fikk ikke programmet til å virke, men jeg tror at det kan være av interesse å fortelle noe om selve prosjektet. PICS har etterhvert fått betydelige midler til disposisjon og har inngått avtaler med TV-stasjoner rundt om i verden om å ta opp stoff fra satellittsendinger på video til bruk i språkundervisning. Disse videoopptakene omfatter etterhvert en rekke språk, f.eks. fransk, tysk, portugisisk, spansk, russisk, japansk, koreansk, og det arbeides med å få avtaler om stadig flere. Prosjektet fungerer nå som et nasjonalt distribusjonssenter for video, som selges for en relativt rimelig penge til undervisningsinstitusjoner.
Fra 1988 har PICS i tillegg vært opptatt av å redigere og utgi noen av videoopptakene på videoplate, slik som f.eks. den franske platen Meskill hadde med seg. Dette gjelder også tysk, og det arbeides med utgivelse av andre språk også.
Innholdet på den franske platen spenner over alle mulige former for språkbruk, fra nyhetssendinger til popartistprogram. På disse videoplatene legges det også inn en skriftlig versjon av alle muntlige replikker, og dessuten trykkes replikkene separat i papirform med henvisning til hvor på platen de er lagret. (Nærmere omtale av PICS i OLUFF 2:89).
En annen plate som Meskill hadde med seg, som vi heller ikke fikk til å virke bortsett fra første menybildet, var et tysk opplæringsprogram laget av Defense Language Institute i samarbeid med Brigham Young University i Utah. Dette er et intensivt kurs for yrkesmilitære. Opplegget ble filmet i Tyskland i 1984-85.
Menyen inneholdt tilbud om videosekvenser innen typiske situasjoner som besøk på hotell, restaurant, reisebyrå, bank o.a. Noen av aktivitetene som var lagt inn, var å finne riktig rekkefølge både på opptil 20 ord som var oppgitt hulter til bulter, eller på 5 setninger som var stokket om, eller å velge ut en setning som gjenga samme mening som en annen.
Et program som skulle være en simulering/et eventyrspill opprinnelig beregnet på tyskstudenter, var på grunn av mangel på innfødte aktører blitt spilt inn med amerikanere.
Programmet var laget i Kafkask ånd med lange tomme korridorer eller møter med mennesker som ga gale opplysninger. Oppgaven gikk ut på å finne det riktige alternativet for å komme dit du skulle. Et mål var f.eks. å finne frem til universitetets bibliotek.
Det var spilt inn 65 videosekvenser, valgmulighetene var over alt bare tre, én riktig og to gale. Valgte du et av de gale alternativene, havnet du i en blindgate, slik at du måtte tilbake til samme person for å få flere opplysninger, evt. tolke det vedkommende sa på en annen måte. For å vandre rundt skulle studenten skrive enten 1 eller 2 for å angi om han ville til venstre eller til høyre.
INFORMASJON FRA KEEFE TECHNICAL SCHOOL
Et informasjonsopplegg laget av Keefe Technical School presenterte informasjon på en grei og oversiktlig måte. I hovedmenyen var det 9 rammer med følgende tilbud: Yrkesopplegg, akademiske opplegg, spesielle tilbud, studentaktiviteter, sport, etterutdanning, tospråklige tilbud, generell informasjon og kursoversikter. Enkelte av valgene inneholdt nye valg, og det var mulig å velge enten engelsk eller spansk versjon. Systemet var tilrettelagt for berøringsskjerm, men vi fikk se det ved hjelp av mus (noe Meskill hadde implementert).
Et annet informasjonssystem som gjorde mer utstrakt bruk av videosekvenser var et offentlig opplegg laget under Human Services Information. Det skulle egentlig inneholde tre deler, men bare en del som angikk individets juridiske rettigheter var implementert hittil.
Det starter med en video som belyser forskjellige situasjoner du som utlending kan være uheldig å komme opp i: måtte oppsøke advokatkontor, få politibesøk på oppholdsstedet ditt eller havne i fengsel. På introduksjonsbildet kommer følgende tekst: This information system will help you to locate health and legal services, housing programs and low-cost educational courses. Så får du tilbud om å gå igjennom opplegget enten på engelsk eller på spansk. Rettighetene som ble skrevet ut på skjermen kunne belyses både med muntlig kommentar og med videosekvens.
