Herværende artikkel er en bearbeidelse av et muntlig innlegg i en debatt om faget Edb for humanisters fremtidige form og innhold. Foruten å skrive om visse muntlig pregede passasjer og å utdype noen punkter av hensyn til lesere som ikke er inne i debatten, har jeg skrevet om et avsnitt (Humanistisk forskningsmetode) der det ble påvist direkte feil.
Debatten dreide seg først og fremst om hvorvidt programmering skal være en del av faget Edb for humanister (EFH), eller om undervisningen i faget heller bør være rettet mot bruk av programmer. Jeg er selv ansvarlig for EFH ved UiO, der vi har latt programmering få en forholdsvis dominerende plass, og mitt innlegg var ment å skulle gi et forsvar for dette. Undervisningstilbud i EFH finnes også ved UiB og UiTrø, og det planlegges ved UiTrh. Den umiddelbare bakgrunnen for debatten var at man i løpet av vårsemesteret 89 hadde kommet nokså langt i retning av å etablere en nasjonal fagseksjon for EFH der bl.a. spørsmål om koordinering av og overgangsordninger mellom de ulike universitetenes undervisningsopplegg skal tas opp.
Kanskje kunne jeg ha avsluttet argumentasjonen nokså raskt ved ganske enkelt å ha pekt på følgende:
1. For studenter som vil lære litt om edb generelt – med eller uten tilknytning til humanistisk databehandling – vil det å lære programmering ha vesentlig større generell overføringsverdi enn det å lære å bruke ett eller annet program under ett eller annet operativsystem på en eller annen maskin.
2. For humanister som vil lære noe grunnleggende om moderne informasjonsteknologi, er det viktig å være klar over at denne har et betydelig språklig aspekt som består i at ingen datamaskin gjør noe som helst uten et program. Dette gir humanistene en enestående innfallsvinkel til teknologiutviklingen som bør tas vare på ved at de lærer seg å programmere.
En slik argumentasjon ville imidlertid i beste fall ha blitt utilstrekkelig. Den grunnleggende diskusjonen her må etter min mening gå på hva EFH idéelt og totalt sett skal være; og først når dette er avklart, kan vi begynne å snakke om hvilken plass programmering skal ha i faget. (Forøvrig sier punkt 2. ikke bare at programmering er viktig i EFH, men det sier også noe om nødvendigheten av å bygge opp en bredt anlagt humanistisk informatikk. Dette vil jeg komme tilbake til mot slutten av innlegget.)
Men selv om argumentasjonen knyttes til en idéell beskrivelse av EFH, vil den selvsagt også måtte ta hensyn til fagets faktiske bakgrunn i en humanistisk databehandlingstradisjon. Typisk har vi ved UiO hatt en utvikling fra mindre ad hoc kurs på 70-tallet for humanistiske forskere og hovedfagsstudenter som ønsket å benytte edb i sine prosjekter, til nåværende semesteremne og grunnfag i EFH.
Vi skal imidlertid være oppmerksomme på at det finnes andre informasjonsteknologisk orienterte humanistiske undervisningstilbud med annen bakgrunn enn EFH. F.eks. har undervisningstilbudet i det som kalles Humanistisk Informatik ved Ålborg universitetscenter (ÅUC), sin faktiske bakgrunn i en svært høy arbeidsløshet blant danske akademikere – ikke minst humanister. Tilbudet er til en viss grad preget av denne bakgrunnen, og det er nokså forskjellig fra alle de ulike norske variantene av EFH. Innholdet i ÅUCs undervisningstilbud er primært systemering med forankring i humanistisk systemforståelse slik den bl.a. er gitt innenfor hermeneutikk og strukturalisme (antropologisk, lingvistisk, litteraturvitenskapelig).
Vi skal heller ikke glemme at vi her i Norge etterhvert har fått et nokså mangfoldig studietilbud innenfor området Humanistisk informatikk (der EFH bare er en del) – et tilbud som bl.a. omfatter datalingvistikk, anvendt logikk og cognitive science, foruten informasjonsteknologiens historie og dens kulturelle og verdimessige aspekter. La dette være sagt bare for å minne om at diskusjonen om opplæring i programmering versus opplæring i bruk av programmer tross alt bare har begrenset gyldighet innenfor diskusjonen av hva informasjonsteknologisk relevant undervisning skal inneholde innenfor humaniora.
Vi kan dele spørsmålet i to:
(1) Hvilken formell status skal EFH ha? Skal det være et redskapskurs eller et akademisk undervisningstilbud?
(2) Hvilket innhold skal EFH ha? Skal det være et kurs i bruk av programmer, et rent programmeringskurs eller et undervisningstilbud i humanistisk forskningsmetode (eller nærmere bestemt: metoder for humanistisk databehandling)?
I og med at de som er ansvarlig for tilbudene i Bergen, Oslo og Tromsø både har ønsket og fått aksept for at EFH skal kunne gå inn i cand.mag.-graden, gir svaret på første del av spørsmålet seg selv: EFH er, og skal være, et akademisk undervisningstilbud. Det er ikke dermed sagt at det ikke også kan fungere som et redskapskurs, men de generelle krav som må stilles til akademisk undervisning må være overordnet de ulike spesifikke krav man til enhver tid kan stille til et redskapskurs. – Men skal EFH være et akademisk undervisningstilbud, må det også ha en forankring i et akademisk fag, og dette legger klare føringer på hva tilbudet kan inneholde.
Bruk av programmer (hvor viktig dette enn måtte være innenfor humanistisk faglig virksomhet) kan vanskelig karakteriseres som et akademisk fag.
Ren programmering er forsåvidt etablert som et akademisk fag innenfor informatikk. Hvorvidt denne delen av informatikken egentlig faller inn under humaniora, er et problematisk spørsmål, og vi skal ikke la svaret på det bestemme hva vi mener EFH bør være. Her må EFHs egen utviklingshistorie tillegges en viss vekt, og det er på det rene at denne har en mindre tilknytning til edb i og for seg enn til utviklingen av spesifikt humanistisk edb. Det gis dermed neppe gode grunner for å gjøre EFH til et rent programmeringskurs.
Metodestudier i og for seg ansees også som en legitim akademisk virksomhet både generelt (i filosofi) og innenfor de enkelte humanistiske fagområder spesielt. Humaniora er i den elektroniske databehandlingens tidsalder for første gang stilt overfor en reell mulighet for å operasjonalisere og kvantifisere i alle fall deler av sin forskning, noe som tidligere bare var mulig i realvitenskapene og delvis i samfunnsvitenskapene. Dermed har behovet for metodestudier økt betydelig både med hensyn til om og evt. i hvilken grad humanistisk forskningsmetode kan operasjonaliseres og kvantifiseres, og, i den grad dette er mulig, hvordan det kan gjøres.
At innholdet i EFH skal være humanistisk forskningsmetode, eller nærmere bestemt: metoder for humanistisk databehandling, gir seg – såvidt jeg kan se – med omtrent samme selvfølgelighet som at formen skal være akademisk undervisning.
Men heller ikke når det gjelder innholdet, vil det ene alternativet nødvendigvis utelukke de andre. Det faktum at ferdigkjøpte programmer brukes i humaniora, kan i det minste bety at opplæring i bruk av disse på humanistiske data kan bidra til forståelsen av selve forskningsmetoden. Men dette gjelder ikke et hvilket som helst program. Maskinbasert tekstbehandling (i betydningen innskriving og redigering av tekst) er uomgjengelig viktig, men samtidig uhyre triviell (selv om bruksterskelen for et tekstbehandlingsprogram er høyere enn både for papir og blyant og for skrivemaskiner). Selvsagt kan tekstbehandling gjøres mer eller mindre avansert – f.eks. med eller uten bruk av spesialfonter for eksotiske språk, men selv fremgangsmåten for å utvikle en kyrillisk font, når ikke opp til det vi med rimelighet kan kalle en forskningsmetode. Mer interessant blir bruken av database- og statistikkprogrammer, selv om metoden for dataorganisering og statistisk analyse både kan og bør forklares uavhengig av det ene eller det andre program; og heller ikke for disse programmene har bruksopplæringen i og for seg noen prinsippiell interesse innenfor et studium av forskningsmetoder. Bruksopplæringen er selvsagt nødvendig for at studentene skal kunne utføre selve databehandlingen, men dens befordring av metodeforståelsen er bare indirekte. I den grad bruken av slike programmer ansees som viktig innenfor EFH, burde bruksopplæringen idéelt sett være forutsatt eller lagt til et forkurs. Dette er vel neppe realistisk idag, hverken ut fra en ressursvurdering eller en vurdering av hvilke forventninger man kan stille til studentene. Men finner man det nødvendig å ta bruksopplæringen inn i selve studiet, må man avveie hva denne fortrenger av annen undervisning i forhold til den illustrasjonsverdien programmene kan ha.
Også et program utviklet av studenten vil qua ferdig produkt kunne ha en illustrasjonsverdi. For visse problemer er ikke programbehovet større enn at et enkelt egenutviklet program vil kunne gjøre samme nytte som et stort ferdigkjøpt databaseprogram. Men programmering vil selvsagt langt fra kunne erstatte bruk av ferdige programmer i dette henseende. Andre problemer krever programmer som det tar flere årsverk å utvikle.
Begrunnelsen for å ta programmering inn i EFH, må derfor gå dypere enn til illustrasjonsverdien av de programmene studentene selv utvikler.
Jeg har konstatert at EFH skal være akademisk undervisning i humanistisk forskningsmetode. Dette må selvsagt kvalifiseres nærmere slik at det knyttes mer direkte til edb. Men la oss først se litt på humanistisk forskningsmetode i sin alminnelighet.
Noe spissformulert kan vi si det slik: den humanistiske forskningsmetode er tolkning. Dette må forståes i forhold til en beskrivelse av humanioras mål, gjenstand og datagrunnlag. Målet for humanistisk forskning er forståelse, gjenstanden er mening, og datagrunnlag er ytringer – kanskje ikke hvilke som helst ytringer, men i alle fall det vi også kan betegne som kultur. Og det er da snakk om ytringer i vid forstand – muntlige og skriftlige verbale ytringer (filosofiske, litterære etc.), musikalske, billedmessige og andre kunstneriske ytringer og også slikt som arkitektur, sosiale og politiske konvensjoner og institusjoner – i det hele tatt det meste av det som kan sies å uttrykke mening. På denne måten avgrenser humaniora seg fra vitenskapen hvis gjenstand og datagrunnlag er naturen eller verden, og hvis mål er kunnskap om verden (og dernest prediksjon og kontroll).
(Det at vi skiller mellom gjenstand og datagrunnlag for humaniora, men ikke for vitenskapen, har nettopp å gjøre med at humaniora beskjeftiger seg med fenomener som i tillegg til å være fenomener i verden også uttrykker meninger).
Som spissformuleringer flest er vel også den ovenstående kontroversiell. Man kan innvende at avgrensningen av humanistisk forskning til tolkning er for snever: Også innenfor humaniora finner vi forskning som er rettet direkte mot kunnskap, f.eks. kunnskap om formelle trekk ved språk, musikk og bilder. Eller man kan rett og slett avvise muligheten for en almen karakteristikk av humaniora: Riktignok har det eksistert det vi kan kalle en humanistisk tradisjon innenfor europeisk akademisk liv, men denne er nå tilbakelagt, og humaniora er i dag en mer eller mindre tilfeldig samling av fag som hver for seg kan karakteriseres på måter som like ofte skiller som forener dem.
La oss undersøke disse påstandene i lys av det vi kan kalle den humanistiske tradisjon: Etymologien for ordet humaniora går tilbake til renessansen. Humaniora studia (altså egentlig de mer menneskelige studier – humaniora er komparativ av humanus) var for renessansemennesket veien til dets dannelsesideal. De omfattet studiet av de klassiske språk og tenkemåter og sto i motsetning til studiet av realia, dvs. matematikk og fysikk. Betegnelsen humanistisk fikk noen hundre år senere hevd ved de franske universiteter som betegnelsen på såvel studiet av klassiske språk og filosofi som levende språk, litteratur og (andre) estetiske fag.
Før den humanistiske bevegelse oppsto innenfor renessansen, finner vi ved middelalderens universiteter en syvdeling av de akademiske disipliner ordnet under de to områdene trivium, som omfattet grammatikk, retorikk og dialektikk, og kvadrivium, som omfattet geometri, astronomi, aritmetikk og musikk – hvorav trivium synes å komme nærmest til å kunne regnes blant humanioras røtter.
Tolkning som akademisk tradisjon kan føres tilbake til romersk og middelaldersk jus og middelaldersk teologi (eksegese); men vektleggingen av tolkning som en overordnet metode innen humaniora finner vi først i det 19. århundre – først og fremst i utviklingen av de historiske vitenskapene (ved siden av tradisjonell historie: litteratur-, kunst-, musikk- og teaterhistorie og senere arkeologi og religionshistorie) slik de utviklet seg i kjølvannet av romantikken. Poenget for det 19. århundres historiefilosofer var at mens en rasjonalistisk og ensidig tilnærming kan være legitim når man søker kunnskap om lovmessigheter i naturen, så er man i studiet av menneskelige ytringer som allerede tilhører historien, henvist til en tosidig – eller kanskje heller sirkulær – tilnærming der bl.a. innlevelse er en betingelse for forståelse.
Humaniora i dag kan vel enklest beskrives som en samling av fire hovedområder: lingvistiske fag, historiske fag, litterære og estetiske fag og filosofi – områder som hver for seg har sine røtter i ulike deler av den historien vi har skissert.
Vi har altså å gjøre ikke med én lineær humanistisk forskningstradisjon, men med ulike tradisjoner som tildels går sammen og tildels går hver sin vei. Men om ikke tradisjonene bindes klart og tydelig sammen av en felles forskningsmetode, så har de allikevel det tilfelles at de på en eller annen måte beskjeftiger seg med ulike former for meningsfulle ytringer. For enkelte av de humanistiske fag vil kunnskapen om ytringene som sådan være et mål i seg selv. For de fleste vil også forståelsen av ytringenes mening være et mål.
Et annet spørsmål som kan stilles i forhold til min karakteristikk av den humanistiske forkningsmetode, er om humanioras datagrunnlag bare omfatter meningsfulle ytringer. Mange vil gå lengre og innlemme i humanioras datagrunnlag ytringenes sammenheng, dvs. forhold som selv ikke kan sies å være bærere av mening, men som kan bidra til forståelsen av ytringenes mening. Elster hevder imidlertid i et nummer av Nytt norsk tidsskrift fra 1981 at humanioras datagrunnlag, i motsetning til naturvitenskapens, er endelig, og at den humanistiske metode er tolkning og filologi – punktum. Dette betyr formodentlig at humanioras datagrunnlag er begrenset til det som alt er ytret, og det må innebære, om Elster har rett, at svært mye av den datafrembringelse som i dag foregår innenfor humaniora enten er irrelevant i forhold til forskningens mål, eller at den bringer forskningen ut av humaniora og over i enkeltvitenskapene. Det dreier seg bl.a. om frembringelse av kvantitative data innenfor språkfagene og historiefagene.
Jeg tror under enhver omstendighet at Elsters perspektiv på humanistisk forskning er for snevert. Bl.a. kan frembringelsen av data som selv ikke er meningsbærende, bidra til å kaste lys over hva som er ment med en ytring – å sannsynliggjøre én tolkning fremfor en annen. I alle fall vil noen hevde at det f.eks. for forståelsen av Odysséen og Iliaden, er viktig å vite på hvilke punkter og evt. i hvor stor grad disse skriftene er preget av Homérs egen utforming og ikke er direkte uttrykk for en fortellertradisjon. Antagelser om dette ville selv ikke være tolkninger av den homériske tradisjon, men de kunne på den ene siden brukes for å begrunne visse tolkninger, og de kunne på den andre siden sannsynliggjøres ved henvisning til f.eks. kvantitative data om stilistiske trekk i materialet.
Samtidig tror jeg imidlertid at bruk av vitenskapelige teknikker innenfor humanistisk forskning – om det nå er ved stilstudier, gjenstandsdateringer eller på andre måter – ikke nødvendigvis behøver å skille seg avgjørende fra bruken av slike teknikker innenfor andre fagområder – at det her nettopp er snakk om teknikker og verktøy hvis utvikling og bruk ikke gjøres til gjenstand for akademisk undervisning og forskning innenfor humaniora.
Men er det ikke allikevel slik at den store mengden av forskning – i humaniora så vel som innen andre fagområder – foregår på begrensede felt der de overordnede mål for forskningen er, og kanskje tidvis også bør være, nokså fjerne. Poenget er at det også innenfor humaniora må være legitimt å gjennomføre studier med begrensede siktemål – studier som ikke er bevisst rettet mot forståelsen av ytringers mening, men snarere mot mest mulig presise beskrivelser av ytringer qua fenomener i verden. – Eller m.a.o. at en vesentlig del av den forskningen som utføres og som har sin rettmessige plass innenfor humaniora, har samme prinsippielle målsetting som naturvitenskapelig forskning – nemlig en beskrivelse av verden. (Jeg skiller mellom verden og meningsfulle utsagn, dvs. utsagn om verden og ytringer av annet slag. Språk kan brukes for å uttrykke meninger, men det kan også beskrives som en del av verden.)
Her er vi over i den humanistiske forskers hverdag der kunnskaper om teknikker og verktøy er viktigere enn almene metodebetraktninger og refleksjoner om overordnede mål. Ett spørsmål vi kan stille i den forbindelse, er hvorvidt det er dette kunnskapsbehovet EFH skal møte. – Og, om vi svarer ja på dette, hva som mest effektivt møter dette behovet: opplæring i programmering eller i bruk av ferdige programmer.
Jeg har alt svart på første del av spørsmålet: var EFH primært ment å skulle gi humanistiske forskere kunnskaper om edb qua teknikk og verktøy, så ville det også måtte fremstå som et redskapskurs og ikke som et undervisningstilbud innenfor en akademisk grad. Men det ville selvsagt i høyeste grad være urimelig å se fullstendig bort fra dette kunnskapsbehovet i et fag som EFH, for som vi alt har vært inne på, den historiske bakgrunnen for faget er jo nettopp en databehandlingstradisjon der slike kunnskaper har spilt den dominerende rollen.
Det ser ut som om den spenning vi finner innenfor vesentlige deler av humanistisk forskning mellom forskningens overordnede mål, som er forståelsen av meningsfulle uttrykk, og forskerens daglige behov, som er kunnskap om verktøy og teknikker, forsterkes innenfor det fagfeltet der EFH har sin basis. Og etter min mening er det nettopp dette vi som står ansvarlig for faget, må ta utgangspunkt i. Vi må først og fremst rette inn vår undervisning mot å fokusere, eksponere og problematisere denne spenningen, og dernest, i den grad det er mulig og ønskelig, å vise hvordan den kan oppløses.
Spenningen – eller problemet – har to sider: For det første: Er det i det hele tatt mulig å etablere operasjonelle kriterier for den mening den humanistiske forskning er rettet mot å forstå; og i så fall, hvordan kan dette gjøres? For det andre: Hvor langt kan den humanistiske forsker gå i retning av ren databehandling, dvs. virksomhet rettet mot beskrivelse av verden, og samtidig opprettholde en genuint humanistisk forskning?
Når det gjelder eksponeringen av problemets andre side, vil det bl.a. være et poeng å vise hva som faktisk gjøres vha. edb innenfor humaniora – innen historisk kildeanalyse, demografiske undersøkelser, statistisk orienterte språkstudier, litterær stilanalyse, gjenstandsregistrering, etc. Dette må selvsagt være en sentral del av bakgrunnen for diskusjonen om hva slags type forskning dette til syvende og sist er (uten at målet er å lansere en nyordning for inndeling i fagområder). Og her vil det uten tvil være rom for i det minste å vise til bruk av typiske programmer som f.eks. database- og statistikkprogrammer.
Det suverent beste virkemiddel for å eksponere begge sider av problemet – ikke minst når vi nå engang beskjeftiger oss med edb – er allikevel etter min mening en innføring i programmering. Jeg har snakket om operasjonalitet og om kvantifiserbarhet. I en viss forstand dreier dette seg om det samme, og vi kunne også ha omtalt dette som implementerbarhet eller som formaliserbarhet. Den terminologiske variasjonen her beror delvis på at de enkelte uttrykkene har oppstått innenfor ulike sammenhenger, men den kan også utnyttes for å vektlegge ulike aspekter ved det vi snakker om. At kunnskapen om et fenomen er formaliserbar, vil si at den kan uttrykkes i entydige regler for å bestemme hvorvidt fenomenet forekommer. At den er operasjonaliserbar eller implementerbar, vil si at disse regler kan komme til praktisk anvendelse f.eks. i form av manuelle eller instrumentelle operasjoner eller i form av instruksjoner til en datamaskin – altså i form av et datamaskinprogram. At kunnskapen er kvantifiserbar, betyr at disse reglene kan uttrykkes som regler for manipulasjon av tall. Hvorvidt et problem i humanistisk forskning kan operasjonaliseres og kvantifiseres, er altså et spørsmål om hvorvidt det kan løses vha. et datamaskinprogram. Men det er samtidig ikke tvil om at et ferdig utviklet program med et avansert grensesnitt like gjerne kan bidra til å skjule som til å eksponere hvordan den tilgrunnliggende operasjonaliseringen er foretatt, og hvilke fenomener som faktisk er operasjonalisert. Rommet for misforstått tillit og overtro i lekmannens omgang med datamaskiner er enormt. Så for virkelig å trenge inn i operasjonaliseringens "mysterier", tror jeg det ikke går noen vei utenom programmeringens område.
Jeg gjorde innledningsvis et poeng av at informasjonsteknologiens forankring i kunnskaper om språk ga en unik åpning for humanister til selv å bidra til den alminnelige teknologiutviklingen i vår tid. Nå kan språk være så mangt, og de språk som til nå synes å ha spilt størst rolle i datamaskinens historie, er de formelle lukkede – såkalt kunstige språk. Blant disse finner vi matematikkens, den matematiske logikkens og den matematiske lingvistikkens språk, og dessuten alle de ulike programmeringsspråk vi kjenner fra maskinspråk via assemblerspråk til høynivåspråk. – Og man kunne nå selvsagt bemerke at det å kalle det matematiske uttrykksmedium for et språk, ikke bidrar til å åpne matematikken for den humanistiske forsker. Poenget er imidlertid ikke hva vi kaller de ulike formelle systemer for beregning og instruksjon, men snarere at vi i utviklingen av systemer for instruering av datamaskiner trekker veksler på våre kunnskaper om naturlige språk, selv om resultatet beskrives i et formelt språk. Og det er også å forvente at den betydningen våre kunnskaper om naturlige språk har for utviklingen av informasjonsteknologi, bare vil øke – i takt med behovet for stadig mer effektive kommunikasjonsformer mellom maskin og menneske.
Dette er forsåvidt mer et poeng om nødvendigheten av å bygge opp en bredt anlagt humanistisk informatikk, enn det er et poeng om at programmeringskunnskaper er viktig for humanister som vil lære om elektronisk databehandling. Men selv om diskusjonene rundt disse to poengene til en viss grad må følge ulike baner, så faller de også sammen på ett sentralt punkt. For de fenomener humanisten betrakter, er jo selv nettopp av språklig natur, og forståelsen av hvordan disse fenomener kan beskrives og i neste omgang forstås, trekker også avgjørende veksler på kunnskaper om språket. – Og når målet er å vise hvorvidt og evt. hvordan edb kan bidra til at disse fenomener blir fortstått, hva er da bedre egnet enn en innføring i programmering?
Asbjørn Brændeland er amanuensis ved Institutt for lingvistikk og filosofi, Avd. for humanistisk informatikk, Universitetet i Oslo.
