Det er ikke bare videoplater som kan styres fra en datamaskin. Det samme kan gjøres med CDer. Fra Warner New Media og The Voyager Company har det kommet flere produkter som kombinerer CD-lyd, HyperCard skjermbilder og Macintosh-lyd. Senteret har anskaffet de første produktene fra hver av produsentene: Mozarts Tryllefløyten og Beethovens 9. Symfoni. Produktene har (selvfølgelig) mye til felles, men det er også klare forskjeller i måten stoffet blir presentert på.
Tryllefløyten blir levert som tre CDer og en diskett. Disketten kan brukes uten CD-spiller, og den blir anbefalt brukt av "de som ennå ikke har anskaffet CD-spiller". På CDene ligger det installeringsprogram og HyperCardstakker. De inneholder også lydspor utover operaen. Disse brukes til musikalske eksempler i forbindelse med de løpende kommentarer man får mens man spiller Tryllefløyten. I tillegg finnes det MIDI-data for de som har CD-spiller med MIDI-utgang, og det finnes grafikk for CD+G-spillere. Denne grafikken skal kunne vises på fjernsynsskjermer når disse er koblet til CD-spilleren. (Undertegnede har aldri sett en CD+G-spiller og vet derfor ikke hvorledes dette virker.) HyperCardstakkene (både de som ligger på CDene og den frittstående fra diskett) har også innebygde styringskoder for videoplatespiller. Dette kan brukes mot videoplateversjonen av Bergmans filmatisering av Tryllefløyten (se fig. 1).
Installasjon og bruk av dette produktet er unødvendig tungvint. Ca 15 MB HyperCardstakker må kopieres inn på harddisken fra CDene. (Man trenger ikke kopiere inn alle 15 MB samlet med mindre man ønsker å spille hele operaen uten å måtte installere nye stakker for hver av de tre CDene.) Har man plass, er dette ikke så ille. Verre er det at man må bruke en egen Start-stakk som inneholder de nødvendige driverne for CD-spilleren. I bruksanvisningen sies det at man må gi sin opprinnelige Start-stakk (engelsk: Home Stack) et nytt navn og så kalle den som fulgte med Tryllefløyten for Start. En bedre løsning er å kopiere HyperCard-programmet inn i samme mappe som resten av Tryllefløyte-stakkene og bruke det sammen med den egne Start-stakken der. Men har man flere kopier av HyperCard på disken, må man være litt forsiktig med å åpne stakker ved å dobbeltklikke på dem. Man har nemlig ingen garanti for hvilken versjon av HyperCard som starter. Dette er likevel et problem man kan leve med. Det samme skjer hvis man av kompatibilitetshensyn må ha både versjon 2 og versjon 1.2.x av HyperCard på samme harddisk (se nedenfor). Forøvrig virker stakkene utmerket med HC-versjon 2 selv om de er skrevet i 1.2.2. Hadde versjon 2 eksistert da de ble laget, kunne man unngått hele problemet med spesiell Start-stakk, men det er en annen historie ...
Når man har startet (dvs. satt inn en CD og åpnet den spesielle HyperCard Start-stakken), kan man velge mellom fire forskjellige sett med løpende kommentarer (se fig. 2a-d):
| - | engelsk libretto |
| - | tysk libretto |
| - | beskrivelse av handlingen |
| - | musikalsk kommentar |
Man kan fritt veksle mellom disse kommentarsettene mens operaen spilles. Det er også mulig å skrive egne notater som automatisk inneholder referanser til hvor i verket man befinner seg. Mens CDen spilles, dukker det opp knapper med hypertekstlige forgreninger til mer bakgrunnsinformasjon (se fig. 3). Siden CDene er spesiallaget, er det også lagt inn annen musikk enn Tryllefløyten (og også tale), og dette brukes bl.a. til å illustrere musikalske fenomener. En noe selsom opplevelse er et opptak fra Carnegie Hall fra førtiårene der Florence Foster Jenkins synger Nattens Dronnings arie.
Dette produktet består av en vanlig lyd-CD og to HyperCard-stakker. Her kreves det ikke noen spesiell Start-stakk, men det var visse problemer med fontene som er brukt og med avspilling av digitalisert lyd, da jeg forsøkte å konvertere stakkene til HyperCard v.2, slik at jeg fant det best å beholde en HyperCard versjon 1.2.5 på min harddisk.
I Tryllefløyten er det lagt an til at man skal høre musikken sekvensielt og foreta sidesprang når det dukker opp interessante forgreningsmuligheter. Dette er bare ‚n av angrepsvinklene i Beethovens 9. (Valget "A close reading" i fig. 4) Alternativt kan man lese et lengre essay om Beethovens liv og musikk (se fig. 5) eller ett med en musikkvitenskapelig bakgrunn og analyse av 9. symfoni (se fig. 6)
Velger man "A close reading" er grensesnittet i funksjon svært likt det som finnes i Tryllefløyten. Dette er ikke så rart, det er ikke så mange forskjellige måter å lage løpende hypertekstlige kommentarer til et musikkverk på. (Se fig. 7 a-c)
Det er vanskelig å svare på dette. Programmet rundt Beethovens 9. symfoni er i det vesentlige laget av ‚n person: musikologen Robert Winter fra UCLA. Dette kan være grunnen til at undertegnede finner at det "slår" hardere og mere direkte enn Tryllefløyten.
Dersom undertegnede skulle diskutere i detalj i hvilken grad disse produktene kan brukes i musikkundervisning på ett eller annet nivå, ville det representere en erkemanifestasjon av Peter-prinsippet. Men som musikkglad amatør har jeg hatt stor glede av begge produktene. Og mine musikklærere på realskolen og gymnaset som prøvde å lære meg noe om symfoniers arkitektur, kunne her hatt glimrende hjelpemidler.
