Translation: Herman
Herman bøyer hodet bakover og stirrer opp i treet, hvor bladene er gule og røde og allerede sitter ganske løst. Mellom de tynne, svarte greinene ser han himmelen, hvor skyene råkjører i alle retninger. Han blir litt svimmel av å stå sånn, som om det er han som raser avgårde i full fart. Men det er ganske behagelig også, ihvertfall en stund, bare han ikke kræsjer med Monolitten. Han lukker øynene, men da holder han på å tryne, åpner dem fort igjen, og puster lettet ut. Han er fremdeles i Frognerparken, har ikke flyttet seg så mye som en centimeter.
O g så ser han at det første bladet ramler; det henger ytterst på en grein og virker ikke særlig solid. Vinden hvirvler det rundt og rundt, så seiler det mot fontenen, som en punktert dompap. Herman løper etter, mens han stirrer på det røde, urolige punktet i lufta. V inden løfter bladet opp og ned, Herman spurter i sikksakk over singelen og håper han knyttet skolissene med dobbel kjerringknute i morges. S å er det som om bladet, eller vinden, gir opp, det daler trøtt mot bakken, rett foran Herman. Han bråstanser, åpner munnen på vid vegg, tar sats, og fanger bladet med kjeften, perfekt som en sulten maursluker.
O g akkurat da merker han at noen spionerer på ham; det er noen som står bak en av statuene, han kan se en rosa ransel som såvidt stikker fram. Han blir stående dønn stille, med bladet i munnen. Det smaker ikke helt prima, men han har kjent verre, for eksempel den stive hinnen på sjokoladepuddingen, snerken i melken, eller ålen som faren hans fisker på brygga. Plutselig er ranselen borte igjen, men han vet at det er noen der fremdeles, bak statuen av den svære damen som har minst seksten unger hengende i håret. Og mens han står slik, og ikke helt vet hva han skal gjøre, svelger han bladet. Og det er ganske merkelig å tenke på at det samme bladet for litt siden hadde hengt på et digert tre, og nå lå det midt nede i magen hans. Kanskje han slapp å spise grønnsaker til middag.
Da kommer hun fram fra statuen. D et er Ruby, Ruby i klassen hans. Hun har stått bak statuen hele tiden. Herman vet ikke helt om han liker det noe særlig. Ruby har masse rødt hår, som noen påstår at det er fem fuglereder i. Hun holder hendene på ryggen, som om hun har en svær hemmelighet. Hun ser rart på Herman, med det ene øyet halvveis lukket.
– Spiser du blader? spør Ruby.
– Av og til.
– Du er den eneste jeg kjenner som spiser blader.
– Da kjenner du ikke mange, sier Herman og henter ranselen ved benken.
Ruby kommer etter og kikker nærmere på ansiktet hans.
– Følger du etter meg? spør Herman.
Ruby ler høyt og enda flere blader faller fra trærne.
– Jeg har matet anden min med gulrot og pølse. Kanskje du blir syk. Du ser allerede syk ut.
– Jeg er frisk som en fisk, sier Herman. Det pleier bestefaren hans å si, selv om bestefaren ligger i en himmelseng i fjerde etasje og ikke kan gå. Men det er kanskje derfor han sier akkurat det, frisk som en fisk.
– Fisk spiser ikke blader, sier Ruby.
– De spiser meitemark. Det er verre.
De tar følge over broen. En fyllik har sovnet under Sinnataggen og ser omtrent like forbanna ut. Bassengene på Frognerbadet er tomme og grønne og tiern rekker helt til himmelen. Snart begynner det å regne. Nede på vannet svømmer endene rundt hverandre og har ikke peiling. En svane løfter vingene, men gidder ikke likevel, og bretter dem sammen. Ruby lener seg over rekkverket og peker.
– Der er anden min!
– Anden din?
– Den jeg mater.
– Hvordan kan du se forskjell på endene?
R uby snur seg mot Herman, rister på hodet, den digre røde frisyren vipper opp og ned, men det flyr ihvertfall ingen fugler ut av håret hennes.
– Sier jeg ikke. – Men så legger hun fort til: Kanskje en annen gang.
De går videre mot porten, uten å si noe, men når de står i Kirkeveien, kommer hun enda nærmere og stirrer svært lenge på ansiktet hans. Herman begynner å bli nervøs.
– Ser jeg syk ut nå?
– Øynene dine er helt grønne! Og nesa di er oransje!
Dermed løper hun oppover mot Majorstua. V ed Oscar Mathiesen snur hun seg og vinker, men det ser ikke Herman, han er allerede på vei til Skillebekk. Og nå føler han seg virkelig dårlig. K anskje han blir syk likevel, kanskje armene hans vokser ut til greiner i stedet og noen finner på å bruke dem til ved når vinteren kommer. Han kjenner bladet der nede i magen, det ligger på skrå og kiler. Armene begynner allerede å bli stive, han må presse dem inntil kroppen. Han ser seg i speilet hos frisøren i Bygdøy Alle, og det er et sånt speil hvor han kan se seg i profil også, hvis han bøyer seg fram og vrir skolten. Og nå blir han virkelig redd. Han kjenner seg ikke igjen. Nesa er en kongle, ørene ligner to hakkespetthøl, og håret ligger plantet som lysegrønn mose over panna. Herman pigger av før Tjukka får øye på ham og gjemmer seg i et portrom. D er bestemmer han seg, han stikker fingeren i halsen, akkurat som faren pleier å gjøre noen ganger om søndagene. Herman stikker fingeren så langt ned at han nesten kan pirke på bladet. Og da kommer det opp i full fart, sammen med matpakken og to karameller han fant på veien til skolen. Bladet er ennå rødt og lukter verre enn gymskoene. E t vindkast feier det ut i gata, det triller på høykant langs rennesteinen, og der blir bladet borte mellom sprinklene i en kum. Herman retter seg opp og føler seg allerede bedre. Det var egentlig synd med de karamellene, tenker han og lurer på om han skal spise dem en gang til. Det gjør han, og rusler rolig nedover Gabelsgate. Tre pluss tre pluss tre er en skog, sier Herman høyt. Men hva blir en ganger en? Det må bli en veldig ensom skog.
Det begynner å regne. Herman gidder ikke løpe det siste stykket likevel. Og når han svinger inn i gata, slår Panten opp vinduet i første etasje og viser fram ansiktet sitt, som er rustent og magert. Det blir sagt om Panten at han en gang var vaktmester hos Kongen på Drammensveien, men fikk sparken fordi han ble forelsket i en belgisk prinsesse som var på besøk, eller fordi Kongen oppdaget at han egentlig var svensk. Panten er enten veldig høyrøstet eller svært stille. I dag er han mest stille, og det henger sammen med at det er mandag.
– Hermansen, hvisker han. Kom hit.
Det er såvidt Herman kan høre hva han sier. Han går nærmere.
– Kan du pante noen buteljer for meg idag?
– Man har ikke tid, hvisker Herman. Kanskje imorgen.
– Imorgen er tyvärr også en dag, mumler Panten og lukker vinduet sakte.